Lille ild – barndom

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Våren 1976

Veggene rundt meg var malt i en intetsigende grågul farge. Taket var dekket av kvadratiske, gjennomhullede asbestplater, og rektangulære lamper med gitter foran avslåtte lysstoffrør. Gulvet var dekket av grå linoleum. Møblene var enkle med ben i grålakkert stål. Bordplatene på pultene var laget av et hardt, ubestemmelig materiale og kantet med mørk brune tre-lister som fliset seg opp, rev ut tråder i klærne og stakk der man minst ventet det. Stolsetene var støpt finér, ubehagelige å sitte på og for høye til at jeg kunne rekke ned med bena. På min venstre side strakte vinduer seg fra den ene enden av værelset til den andre, med utsikt over en vårblå himmel, høyspentmaster, fotballbaner, lekeapparater og rekkehusene der de fleste av oss bodde, med sine hager og sandkasser. Bortenfor kunne jeg skimte tretoppene i skogholtet der vi bygde våre enkle, små hytter i grenene over bakken, før en av oss falt ned og brakk armen. Da ble trehytte-grenda vår revet ned og materialene fjernet så vi ikke skulle snike oss til å bygge nye hytter i trærne. Jeg synes det var underlig. Da broren min stupte over styret på en sykkel og fikk slått ut noen tenner, var det da ingen som fjernet alle syklene så vi ikke kunne sykle lenger. Mellom vinduene hang halvlange gardiner ned fra taket, sydd i et billig, gult, solfalmet stoff. Midt på veggen foran meg var en stor, grønn tavle. Den ene siden av tavla var rutet som et regneark, og over tavla hang store rullgardiner som ikke var gardiner, men kart over verden og Norge og Europa og det hellige land, Israel. På gulvet foran tavla sto et kateter, og foran kateteret sto en kateket. Han var ung og stolt og sikkert ganske nyutdannet hvis han i det hele tatt hadde avlagt eksamen ennå. Han var uformelt kledd i grå bukser og lys blå skjorte som var knappet opp i halsen. Skoene hans var skjult bak pulter og stolben, men håret var brunt og kortklipt med pannelugg og skill til høyre side, og han var jo glattbarbert i ansiktet kan skjønne. Han virket svært lykkelig over å stå der foran kateteret og kartet av det hellige land for å fortelle oss om en annen ung mann som visstnok hadde levd der en gang, i det hellige land. Med skinnende øye og en blankpolert og rett nese vendt vekselvis mot oss barna og et udefinerbart sted over oss, kunne han fortelle som den aller største selvfølge at Jesus, ja, Jesus elsker oss. Jesus elsker alle. «Hvordan kan du vite det?» avbrøt jeg monologen hans. «Unnskyld?» den unge kateketen så på meg med et lett forvirret blikk. «Hvordan kan du vite at Jesus elsker alle?» jeg så på ham slik bare en skeptisk femåring gjøre. «Fordi han har sagt det!» smilte den blankpolerte nesen tilbake. «Hvordan kan du vite at han har sagt det?» spurte jeg videre. «Har du snakket med ham?» De skinnende øynene der fremme smilte en liten latter mot himmelen vi ikke kunne se over oss. «Nei, Jesus levde lenge før jeg ble født, men han lever blant oss!» svarte han med et litt sånn «barn er søte» overbærende smil. «Men hvordan kan du vite at han har sagt det da? Hvis du ikke har snakket med ham selv?”» Jeg ga meg ikke. «Fordi det står i Bibelen!» Smilet begynte så smått å blekne. «Men er ikke det en veldig gammel bok?» spurte jeg. «Jo,» han smilte fortsatt litt. «den ble skrevet for nesten to tusen år siden.» Jeg kikket på ham med en aldri så liten nyve mellom øynene. «Var det Jesus som skrev Bibelen?» Kateketens øyne hadde sluttet å skinne. «Nei,» sa han litt unnvikende. «det er ingen som vet hvem som har skrevet Bibelen.» Han prøvde seg med et bestemt blikk. «Men, nå synes jeg vi skal gå videre?» Jeg var ikke enig. «Men hvis ingen vet hvem som har skrevet Bibelen, hvordan kan du vite at det er sant da?» Jeg hadde fortsatt ikke fått svar. «Fordi det står i Bibelen!» han så forskrekket på meg. «Det står ingen løgner i Bibelen!» Nyven mellom mine troskyldige barneøyne ble dypere. «Men hvordan kan du vite det?»  Den unge kateketen så bestyrtet på meg. Hans unge verden var rystet i sine grunnvoller. Alles øyne stirret på meg mens samtlige munner måpte og holdt pusten. «Fordi sånn er det bare!» sa mannen med den absolutte sannheten. «Og det må du bare akseptere, eller så får du heller bare gå!»

 

Jeg så på ham med rasende øyne. Den utilslørte trusselen kokte inni meg. Jeg snudde meg og kikket ut av vinduet på min venstre side. Blikket mitt myknet ved synet av det deilige vårværet, og hjertet mitt sukket av lengsel etter solen og den høye himmelen, frisk luft duftende av jord og hestehov, nye spirer, gryende sommer og rød og gul sukkerlake fra saftfabrikken. Det rykket i alle muskler etter å springe om kapp med min egen skygge, over asfalt og gress, gjennom busker og kratt, inn i skogen mellom trærne. Jeg bøyde nakken et øyeblikk mens jeg trakk pustet dypt inn gjennom nesa. Luften der inne var tett og varm, gammel og støvete, og luktet av skolekritt og menneske-svette. Så løftet jeg hodet på nytt. Nyven mellom øyebrynene mine var på sitt dypeste da jeg kikket opp på kateketen med et besluttsomt blikk. Så reiste jeg meg og gikk. På pulten jeg forlot lå en liten lapp av sammenbrettet papp med et enkelt trykk av et grønt tre med en brun stamme og noen få, røde eple-klistremerker limt fast til kronen. Hele rommet skrek og knirket av en øredøvende stillhet som var alt noen kunne høre før jeg lukket døren bak meg med et tilfredsstillende klikk. Det ble ikke flere eple-klistremerker i papp-epletreet mitt.

One thought on “Lille ild – barndom

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s